Min historie om ”Ole”

Jeg var utplassert på et sykehjem da jeg gikk på sykepleierskolen. Jeg skulle skrive pleieplan

på pasienten ”Ole”. Ole hadde ingen pårørende, kunne ikke utrykke seg verbalt. Hadde måttet amputere begge

ben. Var totalt pleietrengende. Ole forstod hva vi sa.

Det var alltid travelt på morgenen, med morgenstell og frokost til alle pasientene. Da jobbet vi

i team, uansett hvem vi var fast ansatte, sykepleiere, ufaglærte og studenter.

Etter dette kunne vi fortsette med planen for dagen.

Min plan var å tilbringe dagen sammen med Ole, og prøve å gjøre dagen hans mest mulig

positiv. Kanskje ta han i rullestolen ut i solen, noe han sikkert ikke hadde gjort på mange år!

Da vi var halvveis i utdelingen av frokosten, gikk jeg inn til Ole med hans frokostbrett. Han

ble glad da han så meg. Ole var våt av urin helt opp til hodeputen og skalv, fordi han frøs.

Det var helt klart at Ole måtte få en ren kropp og en tørr seng – FØR jeg hjalp han med

frokosten, og det litt kjapt! Jeg hentet alt som trengtes for helskift på både seng og Ole, og

avtalte med en av de hyggelige hjelpepleierne at hun skulle komme inn å hjelpe meg med

bunnskift på sengen, noen som tok noen minutter. Man må da helst være to for at det skal bli

behagelig for pasienten.

Hun kom inn og hjalp til og akkurat idet vi snudde Ole på siden, kommer avdelingssykepleier

inn på rommet. Hun lurte på hva i all verden det var vi holdt på med. Om vi ikke visste at vi

var midt i utdeling av frokosten?? Jeg fortalte henne hvordan jeg fant Ole, våt og veldig kald,

og at det var klart at han ikke kunne spise frokosten sin i den tilstanden.

Hun var hysterisk sint og kjeftet oss huden full, mens Ole hørte på, og mente at dette

kunne ha ventet til alle hadde fått frokost, og at det ikke gjorde noe om Ole spiste frokosten

liggende våt, kald i sin egen urin.

Dette var bare en av mange hendelser som student.

Dette mennesket hadde engang blitt født, hadde hatt foreldre, søsken, hadde gått på skole,

hadde engang fått sitt første kyss, hadde elsket, hadde blitt gift, fått barn, arbeidet et helt liv,

opplevd livet på godt og vondt, barna hadde gitt dem barnebarn, deres foreldre hadde dødd

fra dem, mange hadde mistet deres ektefelle, noen sine barn. De hadde behov for å bli sett

og hørt. Sykehjemmet var deres "venterom" før døden. Ingen skulle flytte hjem igjen, de var

kommet for å bli, kommet for å dø. De fleste hadde behov for å "slutte ringen" før de døde.

Dvs. å ha noen å fortelle livet sitt til, oppsummere livet sitt.

Der og da begynte tanken på Min Helsebank å spire og gro i meg.

Verdighet, rettigheter, identitet……

Min Helsebank – for pasientene!!

Wenche

Sykepleier og grunnlegger av Min Helsebank